Den lille gutten og ånderverden

Jeg ble spurt om å komme hjem til en familie hvor den lille gutten i familien til stadighet så åndeverden og han ble til tider så redd etter hvert at han ikke turte å være alene i 2.etasje. Han var ikke mer enn 3 år og noen av de første ordene han sa var «se mannen» og pekte mot den tomme stolen i stua.

Jeg skjønte fort at åndeverden var ute etter å gi noen beskjeder til resten av familien og at denne gutten var den eneste som var åpne til å ta imot åndeverdens forsøk på å kommunisere.

Mammaen til gutten fortalte gutten at de skulle ha besøk den dagen jeg skulle komme. Så hun spurte han om visste hva jeg skulle dit for. Hun skal prate med mannen sa han da. Som om det var verdens største selvfølgelighet. Barn er så herlige og åpne, de vet så mye uten at vi skjønner at de vet.

Da jeg kom sa den lille gutten hei til meg og forsvant opp på rommet sitt. Jeg tror han skjønte at det nå var greit og at han ikke ville bli «plaget» noe mer. Og det var som jeg trodde, åndeverden som var der hadde viktige beskjeder å formidle til de voksne i familien. Det ble en spennende time med masse gode samtaler og beskjeder.

Noen uker etterpå sendte jeg en melding for å høre hvordan det hadde gått og det hadde vært helt stille og gutten hadde ikke vært redd eller sett noe. Det eneste som skulle til var at viktige ting ble sagt.

Det er min erfaring for det meste med åndeverden, de lager bråk når de vil si noe og vi ikke hører. De lager ikke bråk for å skape utrygghet eller redsel. Det er deres måte å kommunisere på. Først så visker de stille til oss, hvis vi ikke så snakker de høyere og høyere, til slutt kan det bli fysisk bråk for å få oppmerksomhet. De er som oss, hvis ingen lytter må vi snakke høyere. Enkelt og greit. Hvis vi ikke hører så snakker de til de som kan høre. Så enkelt, men så utfordrende for noen å lytte.

 

Leave A Response

* Denotes Required Field