Min mormor

Hun var ikke som alle andre bestemødre, alle disse som står på kjøkkenet og lager boller når du kommer på besøk. Min mormor satt i sofaen sin og røyka når jeg kom. Alltid smilende, alltid litt sarkastisk. Noen ganger så undret jeg meg over hvor hun tok alle sine stikk fra, men hun var aldri langt unna smilet sitt og mest av alt stakk hun nok oss for å slippe å ha fokus på seg selv. Men jeg husker henne også som en åndelig dame som kunne si ting jeg med skråsikkerhet, som for eksempel da jeg var gravid med mine tvillinger så pekte hun på magen min og sa at det var en gutt og en jente, og hvor de lå hen. Hun hadde helt rett!

Mormor var opptatt av Big Brother og alt annet som kunne gå på Tv, rett før hun døde så lå hun på akutten og når hun hadde et våkent øyeblikk spurte hun hvordan Big Brother finalen hadde gått, hun hadde fått med seg alt utenom den store finalen. Hvem kan annet enn smile når en kvinne rett før hun dør er opptatt av dette. Men det var mormor, rare, fine mormor. En mormor jeg pratet med på telefonen hver eneste dag, men som aller helst så at jeg ikke kom på besøk, men ringte i steden.

Men det va15319300_10202543612509513_4417066942500788297_nr også mormor som åpenet det åndelige for meg. Jeg husker jeg stod i rommet hennes på sykhuset rett før hun døde og så ut av vinduet. Med stille stemme ba jeg hadde gi slipp. Jeg kan ennå kjenne freden i hjertet mitt og at noe endret seg i det hun forsvant. Jeg endret meg og jeg kunne aldri gå tilbake for mormors død åpent en dør som hadde vært lukket for meg i mange år. Døren til det åndelige.

Så stod mormor der da igjen etter at jeg hadde fulgt min indre veiledning gjennom hele høsten, hun stod der ved siden av meg på lille julaften og strøk meg over armen og fortalte meg at det ville gå bra. Hele kroppen min reagerte på ordene, på kjærtegnet og på stemmen hennes. Det var virkelig henne. Jeg hadde lett så veldig den høsten, jeg trodde jeg bare hatt søkt utenfor meg selv, men så hadde jeg også søkt innover. Det var da hun kunne komme, i det øyeblikket jeg fikk nok ro og det hadde stilnet littegrann i kaoset inni meg.Hun kom når jeg ikke var forberedt, men trengte det aller mest.

Mormor var der alltid for meg når jeg trengte det mest, også etter sin død.

Leave A Response

* Denotes Required Field